|
Les
og last ned som Adobe
dokument (mer utskriftsvennlig)
Du trenger da Adobe
Acrobat Reader (hent gratis her)
ORDERUD-SAKEN
MÅ ETTERFORSKES VIDERE
Det
pågår en drakamp om Orderud-saken: Skal
den hvile eller skal den fortsatt etterforskes? Saken
ligger på Riksadvokatens bord. Mange søker
å påvirke ham, båret av ulike interesser.
For
meg er ett hovedspørsmål ubesvart og derfor
avgjørende: Selve mordsaken er ikke oppklart.
Ingen er arrestert mistenkt for drap, ingen tiltalt
enn si dømt. Det skaper en grunnleggende tvil
om dommen over de fire: Uten drapsmann/kvinne, og derved
notabene uten noe drapsmotiv, svekkes realitetsinnholdet
i medvirknings-beviset.
Det
reiser og forsterker det helt sentrale spørsmål:
Er skyldspørsmålet bevist utenfor enhver
rimelig tvil? Svaret kan bare avgis via en etterforskning
der hvert spor følges opp, særlig de som
hittil ikke er tømt for all informasjon.
Noen
vet hva som skjedde i kårstuen drapsnatten. Noen
myrdet. Hvem? Og hvorfor? Noen har svaret. Det påligger
Riksadvokaten å lete det frem.
En
oppklaring av mordet har slik sett to sider: Et samfunn
kan ikke leve med et trippeldrap som legges uoppklart
ad acta. Vi har alle et felleskrav på at gåten
løses. Oppklaring, som resultat av videre etterforskning,
har derfor sin ubestridelige egenverdi. Den er av en
annen karakter enn bearbeidelse av skyldspørsmålet.
Tvil kan ryddes av veien, nye horisonter åpne
seg. Oppklaring kan tenkes å påvirke både
tiltale og dom i flere retninger. En fellende dom kan
gis et tryggere grunnlag, frifinnelse, etter gjenopptagelse
av saken, er tenkelig.
De
to formål henger selvsagt sammen. Men det tør
være viktig å presisere at enhver offentlig
etterforskning må ha ett og bare ett siktemål:
Et definitivt svar på drapsgåten. Påtalemyndighetens
primære oppgave er verken å få noen
dømt eller frikjent, men å oppklare drap.
I
sum blir min anmodning til Riksadvokaten båret
av denne holdning: Jeg kan leve med at ti skyldige går
fri. Men ikke med at kanskje uskyldige er dømt
for medvirkning til mord.
Kilde:
Thomas Chr. Wyller, Aftenposten 23.10.2002
|
